Tittelen kuttet fra Elvis Depressedly’s “Mickey’s Dead” handler om et barn som hater foreldrene sine, men i stedet for å rope om det, mumler han ganske om det. Nesten som han kjeder seg. Eller kanskje bruker han den upåvirkede tenåringstonen til å maskere hans skuffelse og smerte.

Jeg vet ikke om Elvis deprimerte er med vilje dype, om de er selvinnlevende, eller hva. Jeg vet at dette er et band med et enormt potensial.

“Mickey’s Dead” er i utgangspunktet et demo -tape. Det er en haug med halv ferdige sanger her som aldri virkelig bygger seg inn i noe, og mange upolerte kroker. Det er et album i passer og starter. Men med en erfaren produsent kan dette virkelig være noe stort.

Hvis du, som meg, liker å høre håndverket av låtskriving, vil ikke denne skuffe. Jeg har lyttet til det på repetisjon i flere dager. Men vær advart: det er elendig deprimerende. Virkelig gode ting, men ned som faen.

Sterkt anbefalt.